Vår historie

Glitrevarden-drømmen startet i 1979 da jeg i en alder av ni år da jeg virkelig begynte å interessere meg for hunder. To år senere kjøpte mine foreldre en nydelig golden tispe. Hun fikk jeg fikk gi navnet Tinka (Lissi). Hun var gylden og god som dagen var lang. Det ble aldri noen valper på henne, men jeg fortsatte å drømme, og begravde hodet mitt i litteratur om hundehold, avl og oppdrett.  

Jeg ble født inn i en hundekjær familie, som allerede hadde en schæfer gutt som hadde navnet Keyen. Keyen var pappa sin i ett og alt, men var veldig dyktig til å lyde våre kommandoer også. Fra det øyeblikket jeg kunne prate ga jeg kommandoer som sitt dekk og bli. De fleste ganger trengte jeg ikke engang å gi verbal kommando til Keyen, han fulgte min minste bevegelse. Han var en utrolig gutt!

Meg og Keyen

Jeg husker godt dagen Tinka (Lissi) ble hentet. Jeg, mor og far kjørte pappa’s betong bil til Flesland. Ved et eget lite bygg, rett ved siden av rullebanen, fikk jeg en rolig nydelig liten bylt i armene mine. Jeg fikk lov å sette meg i betongbilen med henne, mens mor og far fikset papirene. Allerede før de var tilbake hadde jeg bestemt navnet hennes! Fordi denne lille bylten minnet meg om den gyldne pumaen i Sølvpilen, en tegneserie jeg elsket som barn, og dermed fikk hun navnet Tinka. Tinka viste seg å takle alt, hun hevet aldri hodet om noe falt i gulvet. Hun dro meg og mine søsken på akebrett om vinteren og badet med oss om sommeren. Jeg hadde ansvaret for lufting av henne når jeg kom fra skolen, og frem til jeg skulle gå i seng. Jeg gikk på turer med henne helt alene fra jeg var tolv/tretten år gammel. 

Sheba (Kiæråsens Queen Sheba) vokste opp med godmodige Tinka, hun ble ganske myk å herlig hun også. Vi fikk Sheba tre år etter vi fikk Tinka. Tanken om å skaffe Sheba kom ettersom min far savnet å ha en Schæfer i hus. Hun kom med toget til Gol der vi var på vinterferie. Sheba var en tøff tispe og passet godt på meg. Hun elsket å vasse i vannet mens Tinka badet. Min mor tok også med Sheba på utstilling, hvor hun mottok CERT og ble plassert som nummer én i åpen klasse gjentatte ganger!

Etter at Sheba døde så var det veldig stille i huset, vi alle savnet å ha pels mellom fingrene! Kanskje aller mest meg... Jeg må innrømme at halvvoksne meg maste litt på mor og far... Så en dag ble det bestemt at vi skulle få oss en Golden igjen, men en gutt denne gang, og ikke en valp. 

 

Rayban var et og et halvt år når vi fikk ham på omplassering. Vi fikk ikke stamtavlen med, men jeg snakket med dem som ikke ønsket ham lenger (de hadde fått et barn, og klarte ikke å få hverdagen til å gå opp i opp) og fant ut av at Rayban navnet hans var en del av stamtavle navnet hans. Eieren sa stamtavle navnet hans til meg, men etter mange år forsvant det litt fra hukommelsen. Først mange år senere fant jeg ham igjen på "dogweb" med litt hjelp fra min eldste datter, der sto hans navn "Rayban Av Skalle". Det var hjertevarmende å se at han deler oldefar (Mjærumshøgda's Limelight) med flere av jentene vi har nå.

Flotte Rayban sammen med min eldste datter Julie. 

Rayban Holmes

I årenes løp har jeg hatt flere hunder, men verken hannhunder eller tisper, ble avlet på. Min drøm om å bli oppdretter fortsatte like sterkt, selv etter jeg fikk min egen familie. Så skjedde det at familien bestemte seg for å skaffe en ny hund, og vi ble enig i å skaffe en Golden Retriever, Pia (Waterloo's Snow Princess of North). Det var bestemt fra vi fikk henne at vi skulle stille henne på utstillinger. Den første utstillingen hun ble stilt på var i Trondheim, akkurat fire måneder gammel. Og resten er historie...